-i hvert fall mer enn vi trodde.
Når man kjører via Aurelia gjennom hovedgata i Ventimiglia, på vei til eller fra motorveien, er ikke førsteinntrykket til å bli særlig sjarmert av. Ganske livlig riktignok, men rotete med halvferdige bygg samt butikker som spenner fra seriøse og kanskje interessante til nærmest i jalla-sjangeren.
Men så feil kan man ta.


































Første søndagen i februar 2025 var det lovet fint vær, så vi parkerte bilen i Camporosso rett ved utløpet av elva Nervia. Bygrensa til Ventimiglia følger elva her nede. Rett fra parkering opp på den nyanlagte gang og sykkelveien som følger strandlinja mellom byene. En liten skisse fra Strava, nederst i artikkelen viser hele turen vår, bortsett fra at gps’en gikk en tur på havet mens vi satt på isbar.
Gangveien holder hva den lover. Adskilte baner for gående og syklister, komfortabelt dekke hele veien, og tjukt av folk en slik fin vintersøndag. Åpne barer og restauranter; flere lekeplasser langs veien, særlig den store på hjørnet mot elva Roja.
Vårt mål var først og fremst gamlebyen. Ventimiglia er en by med lang historie. Det er spor etter menneskelig aktivitet i Balzi Rossi –grottene som dateres langt tilbake i tid. Museet som viser en del av de arkeologiske funnene er fortsatt på todo-lista vår. I motsatt ende av Ventimiglia, omtrent det første man møter når man kommer fra Bordighera-sida, er ruinene etter byen Albintimilium. Dette var den (etter hvert) romerske byen som forløper til Ventimiglia. Først etter Romerrikets sammenbrudd og overfall utenfra, ble dette området gradvis forlatt til fordel for det som nå er «gamlebyen», Ventimiglia Alta. Besøk til de arkeologiske utgravningene etter Albintimilium måtte også legges på todo-lista vår.
Noe av det slående når man kommer inn i gamlebyen, er hvor stort dette gamle gatenettet er. Deler av det ligger i bratte skråninger men også flatere områder. De fleste gatene er små og trange, bare noen få for (begrenset) bilkjøring. Virker som det meste av bygningene er bebodd, vedlikehold og renhold funker, og det er et trivelig område å rusle rundt i. Det bor totalt rundt tjue tusen i sentrale Ventimiglia og gamlebyen huser nok en stor andel.
Om man rusler rundt litt på måfå som vi gjorde, finner man stadig nye piazzaer og flere kirkebygg med historie langt tilbake. Bildene her gir et lite inntrykk. Bymuren er for en stor del intakt med sine åtte byporter som fortsatt brukes og blir trafikkert. Når man kommer opp på muren eller på piazzaene er det fantastisk utsikt i alle retninger. I nordvestre del er det festningsverk som først ble endelig avviklet etter andre verdenskrig; det ene av disse er tatt i bruk som Museo dei Balzi Rossi e zona archeologica. Videre lenger mot nord ser man på denne årstida de snøkledde fjella i retning Col di Tenda. Mot sørvest ligger Cala del Forte –marinaen ved festningen- et nytt og flott anlegg som driftes av marinaen i Monaco der det er plassmangel. Luksusproblem, men området ser ut til å ha blitt populært med tilgjengelige gangveier og grøntanlegg i sjøkanten. Ellers fra høyden har man naturligvis en vid utsikt over Middelhavet, og mot øst ser man hele sentrum av nyere Ventimiglia og hele veien videre med de områdene av Camporosso, Vallecrosia og Bordighera som ligger langs den flotte Riviera di Ponente. Elva Roja dominerer bybildet i Ventimiglia. Første to tredeler fra utspringet rundt Col di Tenda går gjennom Frankrike, deretter over i Italia og siste tredel av de totalt 59 km i Liguria. Roja har større vannføring enn mange av de andre elvene i Liguria, og på grunn av tilsig fra snøfjella går den heller ikke helt tørr om sommeren.
Denne gang brukte vi ikke så mye tid på mat og drikke, mest nysgjerrige på å komme rundt og se mest mulig. Men det er mange restauranter og barer som får god omtale. I det enklere sjiktet for en kjapp matbit har vi testet et par som var helt greie. Her er det også mye ugjort. –I det hele tatt: vi trenger mer enn en dag for å bli ferdige med Ventimiglia. Til slutt en funfact om navnet. I moderne tid har det vært populært å forkorte til «XXmiglia» (siden venti betyr tjue). Men navnets opprinnelse har ikke noe med tjue å gjøre; i følge Wikpedia og andre kilder har det opprinnelige «Albo» over tid blitt til Venta, Vinti, Venti… mens siste del kommer fra dialekten intemelio.