Landsbyene i fjellene innafor Riviera di Ponente i Liguria ligger som små perler det er spennende å finne fram til. En solrik søndag i tidlig februar lagde vi oss en liten rundtur med bil og pekte ut Ceriana og spesielt Bajardo for nærmere besøk.
Hvis man tar av fra Via Aurelia noen hundre meter etter å ha passert Villa Nobel i Sanremo, opp til venstre Via Val d’Olivi -så er sannsynligheten stor for at man møter en drøss syklister på vei ned bakken. Da kommer man nemlig opp bakken til Poggi, som er høyden rytterne må over i det kjente rittet Milano-Sanremo. Og her er det mange som vil prøve seg utenom konkurransen også.
Fra Poggi følger man SP55 mot Ceriana og Bajardo. Veien slynger seg oppover dalsiden i Valle Armea. Området langs veien er preget av gamle og nye terrasser, som vi jo er vant til i området, men her var de ekstra bratte, flotte og mange tradisjonelt anlagt som rene tørrmurer.
Etter en snau mil kommer Ceriana til syne. Byen ble bygd ut i middelalderen, og romerne hadde forsvarsverk her lenge før dette. Strukturen som er typisk for disse byene er tydelig i Ceriana, med gater som går i sirkler rundt høyden. Denne gangen tok vi oss bare tid til å se byen fra utsiden, men vi skal nok komme tilbake med et grundigere besøk. Blant annet er det spennende bygninger å se her, med flere palass og kirkebygg i både romansk, barokk og nyere stil.
Strekningen videre til Bajardo er snaue 10 km på SP55; smal og svingete og mer opp i høyden, men grei å kjøre og fin utsikt tilbake over Valle Armea. I det man kommer over mot Bajardo åpner det seg flott utsikt over byen og landskapet i alle retninger. Som bildene viser, kommer man ganske nær fjellene Toraggio og Pietravecchia. Disse er en del av Alpi Liguri, og nærliggende Monte Saccarello er høyeste fjell i Liguria. Originalt nok så strekker de liguriske alpene seg også inn i Piemonte, der toppene er enda høyere. Nordvestover kan man se fjellene i den franske nasjonalparken Mercantour. Vi var heldige som fikk dvele ved disse utsiktene på en vindstille solskinnsdag i februar. Å sitte på en av benkene oppe på toppen ved den gamle kirkeruinen og bare nyte utsikten og stillheten var virkelig balsam for sjela.
Nå hadde vi vært ute såpass lenge at vi var klare for lunsj. Tok sjansen på den ikke så store Osteria Au Casun, som ligger ved starten av hovedgata. Nærmest på kanten av dalsida med spektakulært utsyn mot de liguriske alpene. Vi fikk varierte antipasti i den liguriske tradisjonen, deretter en villsvin-rett, og slo oss løs med husets kaker til slutt. God mat og hyggelig service -et sted som absolutt anbefales.
Bajardo er den høyest beliggende landsbyen i Liguria, ganske nær 1000 moh på toppen. Byens opplagte ‘severdighet’ er ruinene fra den gamle San Nicolò -kirka. Den 23.februar 1887 ble Liguria rammet av et kraftig jordskjelv. Dette var askeonsdag, og 600 personer var samlet i og rundt kirka denne dagen. Skjelvet var så kraftig at store deler av taket raste sammen. Totalt mistet 220 mennesker livet her, den yngste var 10 måneder, den eldste var 85 år. Man bestemte at kirkeruinen skulle stå som minne, og i dag kan man altså gå rundt på gressbakken i det gamle kirkerommet med vegger og buer som står igjen. En ganske spesiell steming. Den nye San Nicolò kirka ble forøvrig bygget i sentrum, innviet i 1893.
Byen ble anlagt rundt tusentallet og utover, visstnok fordi mange flyttet innover i landet for å slippe unna piratene som herjet langs kysten. Den gamle San Nicolò kirka ble bygget oppå ruinene av eldre bygg. Ved kirkeruinene er det søyler, murer og andre rester av svært gamle bygg, angivelig et hedensk tempel før romertida, castrum fra romerne samt også en mur som skal stamme fra kelterne. Som en referanse arrangerer man druidenes festival i juli. I det hele tatt ser det ut til at denne byen har ganske rikholdig program med kultur- og andre arrangement om sommeren. (Note to self å følge med på det som kommer.)
Det er flere små kirkebygg som preger byen, faktisk så det tar tid å rekke over alle. Vår spasertur gikk ned fra kirkeruinene på sørsida, der man får utsyn mot Perinaldo og også ned på frazione Berzi som ligger spesielt plassert på en rygg som stikker fram i dalføret.
Vår vei tilbake gikk nedover smale og svingete (men greie) SP63 til Apricale og Isolabona og videre til Dolceacqua fram til kysten og Bordighera. En flott rundtur i så nydelig vær, og som så ofte med oppsummeringen at man skulle hatt mer tid på flere av stedene. Det kan bli en annen gang.